torsdag 5. mai 2016

Hvor lang tid tar en kort treningstur på sykkel?

Det hele starter med god tro på egne ferdigheter og en solid dose motivasjon, manet frem fra glemselen. Klokka er 11.15. Det bærer inn på soverommet der kroppen svøpes inn i klær av spandex. Ser den prikkete klatretrøya i skuffa, men lar den ligge. Føler liksom at jeg aldri har klart å bære den med verdighet. Det blir den røde. Den sitter løst på visse områder, mens på andre blir den nærmest gjennomsiktig. Ved nærmere ettersyn ser jeg at på meg er disse områdene helt motsatt av de i Tour de France, selv om jeg er helt sikker på at skjorta er den samme.

Så oppdager jeg at pulsklokka er tom for strøm. Som om jeg trenger pulsklokke for å vite at jeg er i usedvanlig dårlig form. Ladekabel tas frem og det lades. Ventetiden tilbringes i sofaen der jeg raskt kikker på årets sykkelnyheter. Karbon må det være. Vekt er viktig må vi vite, som om det er på sykkelen det er flest kilo å hente.

Klokka er fulladet, jeg finner frem ørepluggene og tar en rask titt på telefonen. 1% strøm står det der. Telefonen må jeg ha. Jeg ser i et klart øyeblikk at sjansen for at jeg må ringe etter assistanse er overhengende. Forhåpentligvis bare kona, men 113 er heller ikke helt usannsynlig. Ny ladekabel tas frem. Den nyoppladete klokka viser 11.57.

Mens telefonen lader laster jeg ned noe ny musikk. Green day bør få opp tråkkfrekvensen. Pink Floyd blir det også, sånn i tilfelle hjerteflimmer.

Endelig er jeg klar. På avstand kan jeg kanskje lure noen til å tro at jeg er sprek, men det er bare hvis jeg står i ro. Jeg går ut i garasjen der sykkelen står. Pulsklokka viser allerede 92 slag i minuttet. Da har jeg GÅTT 30 meter. Dette lover bra! Klokka har blitt 12.45

Nå venter 4,5 nydelige mil i norsk natur på meg. Idyllen sprekker etter 200 meter. Da kommer første motbakke. Overtaler meg selv til å starte rolig, så jeg siger opp bakken. Det skal vise seg oppvarmingen blir lang i dag.

I løpet av den første mila må jeg opp 150 høydemeter. Jeg angrer på musikkvalget og håper Green day kommer med en ballade snart. "Do you know your enemy" synger de og jeg har noen soleklare kandidater. Motbakker er på topp med låra mine like bak. Det jeg har sett av norsk natur så langt er asfalt, hvitstripa på veien, framdekket mitt og et par tomme ølbokser i veikanten.

Like før det begynner å gå nedover igjen, og jeg skal inn på hovedveien, ser jeg en annen syklist passere ca 200 meter foran meg. Han har terrengsykkel, sekk og ser ut til å ta det med ro. Nå skal raceren få vist ha den er god for. Med topp motivasjon og mord i blikket tar jeg opp jakten. Tar godt innpå i nedoverkjøringen og legger meg godt i pedalene når motbakken kommer igjen. Her skal bruddet kjøres inn! Plutselig føles det som både lunger, milt og lever er på tur opp og taktikken må revurderes. Snart ser jeg både sekk og terrengsykkel forsvinne i det fjerne, mens jeg prøver å få organene på plass igjen. 21st century breakdown passer godt på øret.

Resten av turen går rimelig fint, bortsett fra at jeg legger merke til at farten går nedover for hver kilometer. En mil hjemmefra sliter jeg med å komme forbi en med barnevogn med æren i behold, men det går og i den påfølgende motbakken kommer jeg til å tenke på kabelstrekksangen som gikk på Norge Rundt. Den gjengen hadde jeg trengt nå.

Til slutt ser jeg enden på turen og kan parkere sykkelen i garasjen igjen. Jeg tror den trives godt der. Klokka viser 15.15 og jeg kan konstantere at en 4 mils kort treningstur tar 4 timer, så hvis noen nå spør om jeg trener skal jeg svare. Nei, jeg har ikke tid!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar