tirsdag 7. oktober 2014

Uføre, er de så late som Høyre og FrP skal ha det til?

Nå skal de uføre begynne å levere. Nå må de også bidra så de rikeste av oss skal få slippe å betale så mye i skatt. Vi har jo tross alt fortjent å få utbetalt alle våre kroner i motsetning til de som bare ligger hjemme og skummer fløten av velferdssamfunnet vårt. Det er jo helt klart urettferdig at vi må betale så mye i skatt av det vi tjener mens uføre kan sitte hjemme å bare få og få. For de har jo helt klart valgt dette selv på grunn av at det er en enkel løsning. Nei, nå må de virkelig brette opp ermene og komme seg ut i jobb og slutte å ta av mine penger. Jeg skal jo tross alt på golfferie på Mallorca i februar og trenger pengene selv.....

Nå vil regjeringen at de som har absolutt minst skal bidra med mer til statskassa. Det virker jo logisk, gjør det ikke, at også de uføre skal betale skatt?? De får det til å fremstå at de i dag ikke gjør det, men det er helt feil. Uføre betaler på lik linje med oss andre, men kanskje ikke en like høy prosent som mange av oss andre. Likevel sitter de igjen med mye mindre, men det forsvinner litt i jaget etter rettferdighet..... For rettferdig er det når andre må lide for at jeg skal få mer?

Hvor enkelt er det egentlig å være ufør? Først må jeg bli syk. Veldig syk. Så syk faktisk at en lege, ikke jeg, mener det er best for min helse at jeg holder meg borte fra jobben min et helt år. En jobb jeg har skaffet meg en utdannelse til å utføre og som interesserer meg, men som kroppen min ikke klarer å utføre. Der jeg har mye av mitt sosiale nettverk, gode kolleger og som bidrar til innhold i hverdagen min. Det må jeg holde meg unna et år. Jeg er innom noen ganger for å ha samtaler med sjefen min, men det blir liksom ikke det samme å dukke opp på pauserommet da. Jeg er bare på besøk og merker at det har skjedd ting mens jeg har vært borte. De har gått videre, jeg har ikke fått være med... Sinnet mitt strever med dårlig samvittighet. Jeg ønsker å bli frisk og bidra, men det er en mismatch mellom viljen og de fysiske forutsetningene.

Så er året omme og jeg må sjekke ut hvor mye jeg klarer å jobbe. Arbeids avklaring kalles det. Jeg kjenner nå på gleden over å få prøve meg. Sier hei og er innstilt på å  gjøre en innsats. Vise at jeg enda er en ressurs og kan bidra, men raskt kjenner jeg også at smertene er tilbake. Kroppen sier stopp og følelsen av å være mislykket blir bare enda større. Jeg skal få forsøke meg i en annen type stilling. En type som er lettere for kroppen, men som jeg ikke har jobbet med før. Det er ikke så enkelt det heller. Nytt arbeidsmiljø, nye oppgaver og usikkerhet. I tillegg er jeg bare i tillegg til de andre, noe som får meg til å føle meg i veien. For noen blir dette en suksess og de har klart og komme seg over i ny jobb og ut av køen. De blir aldri en del av de uføre, de blir en del av samfunnet som har en jobb og betaler sin skatt. For meg derimot vil kroppen fortsatt ikke. Ryggen er kanskje like kranglete, skjelettsmertene vedvarer eller sinnet et like mørkt etter å ha lyttet for lite til kroppen min.... Legen er fortsatt med. Ser at dette ikke fungerer for meg og gir meg den tunge beskjeden om at dette går ikke. Vi må gå en annen vei. Jeg er på vei til å bli ufør.....

Da har jeg faktisk slitt nærmere to år. To år har jeg brukt på å komme tilbake. To år har jeg følt på dårlig samvittighet hver dag fordi jeg ikke har kunnet bidra i jobben min. To år har jeg vært lettere paranoid for å være sosial, for det blir visket bak ryggen min når jeg er ute å går eller er i selskap. "løpe rundt på fest og springe etter veien kan han, men å gå på jobb......" Det smerter like mye hver gang, like greit å holde seg inne....

Så sitter jeg her da, ufør, med en helt ny følelse. Tomhet.... Jobben er borte. Det er ikke noe en kan strekke seg etter lenger. Jeg har ikke noe å gå tilbake til. Jeg har mistet kontakten med de fleste av mine tidligere kolleger. Føler med til overs, ubrukbar. Regningene kommer som før, jeg må legge om livet mitt. Mye av det som var selvfølgelig før er ikke det lenger. Pengene strekker ikke til og både kroppen og samvittigheten lar meg ikke få lov. Jeg er takknemlig over å få min stønad. Glad for at jeg lever i Norge, for jeg vet at det er mange som har det verre, men jeg vet også at jeg har lyst til å bidra mer. Den klumpen i brystet dette skaper er konstant. Er jeg ikke verdt noen ting lenger???

Dette er ikke tanker fra an spesiell person, men en beretning fra mange gjennom flere år som tillitsvalgt. Det høres så enkelt ut når FrP og Høyre legger det frem. Sannheten er at de skyver de svakeste foran seg. Det å være ufør er ikke et valg, men en konsekvens av at kroppen har sagt stopp. Aldri før har kravene vært så store på jobb og samfunnet forøvrig. Stressnivået er skyhøyt og vi får ikke nok hvile til å ta oss igjen mellom øktene. Ikke straff de som allerede ligger nede. Det er en årsak til at de er uføre, det er ikke et personlig valg. Vil det å straffe dem hardere økonomisk føre til at de kommer raskere tilbake? Ingen tror på det.

Vi kaster oss raskt på hylekoret som for lengst har stigmatisert denne gruppen som unnasluntrere. Vi setter oss selv i deres situasjon. Vår friske kropp hjemme og penger i posten. Uten smerter og uten dårlig samvittighet. Realiteten er ikke slik. Det ligger mye smerte, sorg og tårer bak en uføregrad og de aller aller fleste ønsker å komme tilbake i jobb. Når skal regjeringen se det? Når skal de begynne å ta vare på de svake og ikke bare tilgodese de som har mest fra før? For folk flest?? Har noen vært så langt fra sitt eget slagord noen gang? Folk flest jobber og sliter. Noen jobber og sliter for mye. Det skal de nå straffes for.....

Åpne øynene og se realiteten Robert Eriksson. Slutt å putt penger ned i allerede fylte lommer og ta vare på de som har bidratt til å skape dette samfunnet så mye at de har blitt syke av det!!!!

Ta vare på de uføre og vern arbeidsmiljøloven, slik at vi slipper å få enda flere uføre som du kan beskylde for å være late....

30 kommentarer:

  1. Helt enig med Kurt Rønning. Når valgløftet om skattelette kom, regnet jeg med at det var de svakeste som vil få dette løftet. Misforsto nok helt. De fleste i Regjering og Storting har aldri vært på bakkenivå, tror ikke en gang de bryr seg. Det er skammelig hvordan de suger ut både penger og kraft av de svakeste i samfunnet, og hvordan de soler seg i sitt eget maktmisbruk. For det er maktmisbruk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir feil å tro at høyresiden er på småfolkets side. Høyresiden har alltid kjempet for de som går i dress og slips til hverdags.

      Slett
  2. Kjempeflott innlegg!
    Men vet du hva som skremmer meg mest? Jo, det faktum at det var den forrige regjeringen, de rød-grønne som i all hovedsak utarbeidet dette forslaget!
    Det betyr også at det sannsynligvis er flertall i Stortinget for denne såkalte "reformen" dems. Da hjelper det fint lite å lage litt fuzz om det i det offentlige rom :'(
    Så min takk går i dag til alle disse fantastiske politikerne våre! "Bare" 500,- mindre i måneden!!! Nei, det er jo ingenting! For de som har nok ellers...

    SvarSlett
    Svar
    1. Altfor lettvindt å skylde på den forrige regjeringa!! Nåværende regjering hadde lett gjort om dette-hvis de ville .Men her er d jo viljen d skorter på!!

      Slett
    2. Men da synes jeg faktisk at istedenfor å lage den såkalte overgangsordningen på 3 år helleristninger kunnet jobbe for å få fjernet denne ordningen isteden. Så min konklusjon er at uansett om de er rød/grønn eller blå/blå., så er politikere folk uten empati og noen store løgnhalser alle sammen.

      Slett
  3. Ser ingen grunn til å kritisere denne regjeringen for noe den rød-grønne regjeringen har stelt i stand. Vedtaket for reformen er fra 2012 da de rød-grønne styrte, det er bare denne regjeringen som selfølgelig var med å støttet reformen som nå må legge den frem. Kritikken av en slik reform bør komme i ettertid når man har sett hvordan den fungerer å ikke bare på antagelser. Noen vil tjene på den og noen tape.

    SvarSlett
    Svar
    1. Til anonym. Reformen som ble vedtatt sa at ingen skulle komme dårligere ut enn før. Det vi nå ser er utslaget av en dreining i politikken som gir disse konkrete utslagene for de som har minst fra før. Spesielt usosialt er det at de uføre med gjeld rammes hardest men det er visst ikke noe problem i følge Robert E. De kan jo bare jobbe litt ekstra med de uføre dog gjelda befengte kroppene sine!. Generelt mye bra i budsjettet på vei/jernbane og utdanning om du ser bort fra justering for reelle utgifter for de som tar høyere utdanning. Der man økes frikort grensa fra 40 til 50 tusen men samtidig økt renta i lånekassen med 0.25%, forstå det den som kan :p. I sum en sosial profil som er skammelig

      Slett
  4. Når en som er uføretrygdet pga dårlige skuldrer og håndledd står heile laksesessongen i elva å sveiver på stangen. Når ho som var so av i ryggen at ho ikkje klarte å vere drosjesjåfør, sitter til seine netter at med vevstolen, springer på fjellet, maler hus, slårplen å reiser jorden rundt. Og fleire tilfeller..... Då, bør dei ikkje vere ufør med få omskolering. Dei mister medfølelsen når hardt arbeidende kolleger står vedsiden i lakse elva i helgene å ser en som står dei heile vekene også. Tilrettelegging og vil dei ikkje arbeide så blir det matbonger.
    MEN, DEI SOM VIRKELIG TRENGER DET. DEI MÅ JAGGU FÅ UFØRETRYGD OGSÅ!!!!! Ikkje misforstå sjølv em eg har sett 8-10 dømer som nevnt ovenfor.

    SvarSlett
    Svar
    1. Svein Tore Pedersen.8. oktober 2014 kl. 18:18

      Folk som du gjør meg forbannet, det er slike holdninger som skaper hatet mot de trygdede.
      Bare fordi du ikke forstår hvordan en sykdom fungerer, betyr det ikke at ikke mennesker er syke. Det er stor forskjell på å måtte stå i arbeid, å måtte bidra innenfor arbeidslivets trange rammer og tidspress, og på å ha en hobby som du kan bedrive i det tempoet du føler du klarer selv.
      Bare fordi mennesker finner overskudd til å bedrive en hobby nå og da, betyr det ikke at de ikke er syke.
      Man må faktisk ikke være rakett forsker for å forstå dette. Du vet ingenting om andres sykdom og deres begrensninger, så slutt å spre skit-snakk..

      Slett
    2. Vurdert tanken om at du ikke sitter med all informasjonen om andres helsetilstand? At han som ikke kan kjøre drosje har fått alvorlig epilepsi, at hun som klarer å male garasjen har en alvorlig depressiv lidelse og gjør det fordi psykiateren har sagt hun må gjøre enkle ting hvor hun kan føle mestring, at han med skuldersmerter løy om hvorfor han er ufør grunnet skam. Å være ufør betyr at du er grundig vurdert av flere legespesialister og funnet ute av stand til noen form for arbeid. Det betyr ikke at du ikke glimtvis kan ha en bedre dag.

      Slett
    3. Som vanlig er de anonym de som slenger slik med kjeften og har null innsikt i andres situasjon.Han som står å fiska i elva har kansje andre plager enn det du vet,ho som sitt ved vevstolen også eller samme ka folk gjør.No skal e fortelle deg nokke din dritt.E e mamma til en masse barn og blei for flere år sia singel.Jobba fullt opp,ja helger også når barna var på pappabesøk.Jobba og jobba og tok vare på 7 barn.Derfor blir e forbanna så det nesten ryke ta meg av slikt uvettigt prat så du kommer med!E ramla desverre på sykkelen min.Fikk brudd i nakken,ødela ei skulder,braut arma og fingre,nerveskader i tærne og mye anna.
      Gikk heile veien fra å være sjukemeldt og til endes til e blei ufør.Klarte kjempe mot uføretrygda i et år ekstra i håp om at e skulle bli bra igjen. Trena og trena for å bli bra.Ved besøk i Trondheim sjukehus trodde e at yes en operasjon så var e back in business,men nei dem kunne ikke operere for da kunne e bli lam.Var et slag i tryne!
      Eineste livbøya mi var borte.E reiste meg grinende fra stolen.
      For hjem og sank ned i all slags helvettes tanka.Ka skulle e no stå opp for?Ka hadde no e å se frem til?
      Joda barna mine og familien så klart.Men ka var vitsen når man ikke hadde et mål kver dag?Mange rare tanka i hodet.E skal love deg at e har kjempa som pokker for å se ting på et anna sett og klare overleve.Og det har e klart i disse åra så har gått siden og det e e jaggu stolt av.
      Først av alt så braut e opp dem fingrane så sto i feil stilling sjøl,trena i to år for å klare få dem i funksjon.Trena trena trena mens tårene rann av smerter.
      Kansje ville e klare strikke da så e fikk litt innhold i kverdagen og ikke sank rett i myra!
      E kunne fortsatt i evigheter å fortalt deg om alt e gjorde og klarte for å prøve få meg oppatt av den følelsen av ikke bare være ufør,men også følelsen av å være en belastning for samfunnet.
      E klara no å vaske og stelle meg sjøl takk og lov. Stelle her e bor uten hjelp av barna mine som no er blitt voksne.
      Klara no å gå tura og sykle som gir meg litt glede opp i all elendigheta.Var et helvette tørre å prøve seg å sykle igjen.
      Den dag i dag e e vettskremt,men e sykla avgårde og håpa det går bra.
      Pressa meg sjøl til det ytterste!
      Hjelpe så tankene ikke tar livet av meg!
      E kan klare masse no,men har lært gjøre ting på en anna måte.Og e tar meg av barnebarna den restarbeidevna e har.Dem har vært god å ha for å føle seg ikke heilt verdiløs!
      E kan og fiske(når helsa e bra en dag i blandt )
      E kan strikke og har lært meg skrive med andre fingra enn før.Ser dumt ut,men e klara det.
      En dag e sånn nogenlunde etter situasjonen,og en anna dag ligg e rett ut.Sover ca 15 daga i mnd og like mange der e e nattvåken av smerter som e så ille at e ikke klara få blund på øynene.
      Men så lenge e ikke VET ka daga så e god og hvilke og kor mange som e dårlig så finnes det ikke en jævel så vil ansette meg! For han vil aldri vite ka tid e kan jobbe.E kan ha ei bra natt eller dag.E vet ALDRI!
      E kunne fortsette å skrive om korsen e følte og ka e kan og ikke kan i ei heil bok.Men det skal e ikke gjøre.Vi som e ufør har ikke mer plikt forrtelle andre om personlige ting enn andre eller? Syns det e sykt at vi må forsvare uføregraden vår.Som om vi var kriminelle.Har jobba så mye og ofte e kunne og på samme tid var e aleinemamma.Heilt til e datt på den helvettes sykkelen som skulle lage livet dritt.Har du bare visst kor e har lyst jobbe.Har du bare visst kor e aldri gir opp tanken på at en dag skal e gjøre det.Og no e e 61 år.E gir aldri opp.E klynga me til håpet om et mirakel.Og slike som deg kan få svake til å føle seg som dritt så veit du det.Så hold kjeften din og ikke slå ned på dem som allerede ligg rett ut i alle forstanda! Håpa nesten at du dett å skada deg så du ikke får jobbe di pyse så e anonym.E blir forbanna når e leste ka du skreiv,men e har komt meg så langt at sånt drittprat bit ikke på meg mer.Men e tenke på dem som faktisk er der e engang var! Så lær deg forstå og ikke åpne kjeften før du får bedre vett!!! Og når du først skal slenge med lippa så vær tøff nok til ikke være anonym di pyse!

      Slett
    4. Odd Gunnar Kanestrøm9. oktober 2014 kl. 19:14

      "Det var godt å lese" Kjenner meg igjen........Tusen Takk.

      Slett
  5. 500 kr mindre i mnd....når man har 13.000, så er 500 faktisk ganske mye....

    SvarSlett
  6. Kjenner meg igjen i nesten hvert eneste ord! Veldig bra skrevet og beskrevet.

    SvarSlett
  7. Det spiller vel for pokker ingen rolle hvilken regjering det er som har fått istand elller gjennomfører dette - det er en SKAM, fra ende til annen! Ferdig Pruta!

    SvarSlett
  8. fattige blir mere fattig de rike mere rike,hvor skal dette ende til slutt,siv og Erna burda ha prøvd i 6 mnd å være uføre og levd av det vi må leve av, så tenker jeg pipa har fått en annen lyd,men både siv og Erna har mista min respekt og min stemme til neste valg ihverfall

    SvarSlett
  9. Utrolig treffende....... Der satte du fingern på det som hender...

    SvarSlett
  10. Kjempe bra skrevet. Huff.... ja man har dårlig samvittighet for at ikke kan jobbe. Hver eneste dag kjenner jeg på det! Men vi er så heldig at vi bor i verden rikeste land at jeg kan være hjemme å bli frisk så kanskje jeg en dag blir frisk nok til å komme meg ut å tjene mine egne penger. Jeg har ikke valgt å komme inn i NAV systemet, hadde jeg kunnet så hadde jeg holdt meg langt unna denne etaten. Men den gang ei så ble jeg SYK og jeg ble virkelig SYK. Og som resultat av dette så er det å komme seg gjennom hverdagen en utfordring nok og må få hjelp av fellesskapet. Men har jo tross alt begynt å tjene penger og betale SKATT fra jeg var 16 år. Så i utgangspunktet så bør ikke skyldfølelsen være så tilstedte... Huff... kjenner at jeg blir provosert at DE (staten) ser ned på de svakeste i samfunnet! Fy f...... så provosert!!!

    SvarSlett
  11. Kjempebra! Kjenner meg igjen! Jeg har vært uføretrygda i mange år. Dårlig samvittighet har jeg hatt nok av... Jeg har grått mange tårer når uvitende folk sier til meg at jeg utnytter systemet... I dag er jeg på bedringens vei... Jeg har overskudd til å trene, og å holde meg i gang... Har tom overskudd til å være sosial.. Nå tror folk at jeg snart kan forsørge meg selv igjen.. Sannheten er imidlertid den at jeg aldri kommer i ordinært arbeid igjen. Jeg har avfunnet meg med det... Drømmen er imidlertid å kunne bli så frisk at jeg kan jobbe noen timer et par dager i uka. Tror folk kan prise seg lykkelige for å være frisk nok til å tjene sine penger og ha en meningsfull jobb... Blir forbanna av at vi som sliter med kronisk sykdom er annenrangs.. Vi har en enorm kompetense i ha det vanskelig og å takle sykdom... Ser at jeg i dag bruker en del tid på å støtte og oppmuntre andre som har det vanskelig. Er imidlertid blitt flink til å unngå de menneskene som bruker opp energien min. Er redd endringa av trygdeavgifta vil føre til nye "fattige" og flere som trenger sosialhjelp. Norge bør ikke være et land der vi ser ned på de svakeste i samfunnet.

    SvarSlett
  12. Så uføre er di svakeste i samfunnet? Hypokondere som er kommet i en rytme av seine kvelder og oppe rundt 11... som sitter som nett troll på fritiden. Er nok mange som kan komme seg i arbeid...

    SvarSlett
  13. Hei, vil bare tipse deg og andre uføre om at det nå er etablert et eget landsdekkende forbund for uføre. Organisasjonen satser på å bli såpass store at de kan være et talerør for de uføre i samarbeid med det offentlige og også få et mandat ved forhandlingene. Mer informasjon finnes på www.ulfnorge.no

    SvarSlett
  14. Jeg syns det skal være høyere skatt på biler uten motor, så det blir mer attraktivt å kjøre enn å stå parkert.

    SvarSlett
  15. Jeg kjenner meg så godt igjenn i det du skriver. Det er jo ikke det at jeg ikke vil jobbe, det er ikke noe jeg vil mer. Helsen er nedslitt av alt for mange år med alt for tungt arbeid. Føler at jeg egentlig ikke behøver å ha skyldfølelse for jeg begynte i full jobb da jeg var 16 og har betalt skatt siden, Aldri har jeg prøvd å snyte på skatten og ikke har jeg klaget på den heller, den går jo til fellesskapet. Dere som er i samme situasjon som meg, glem skammen hold hode høyt. Du har ikke gjort noe straffbart, du er bare blitt syk. Stå på!

    SvarSlett
  16. Skyldfølelsen min gikk over da jeg (etter å ha fått beskjed om at man ga opp å få meg frisk) satte meg ned og regnet ut hvor mange timer gratis overtid jeg hadde jobba, og cirka hvor mye skatt jeg hadde betalt. Da jeg regna overtida om til avspasering, ble jeg ganske sjokkert over hvor mange år jeg hadde gått og slitt meg ut. Siden har jeg ikke følt meg skyldig i noe som helst, selv om jeg godt kan merke at en del uvitende mennesker nekter å tro på at man kan bli syk av den jobben jeg hadde. Jeg har nå "avspasert" ferdig. Det som da skjedde, var ikke at jeg ble frisk, men at jeg ble i stand til å ha hobbyer. Det var ikke aktuelt mens jeg var i arbeid.

    SvarSlett
  17. Takk! Han dee anonyme feigisen hadde vi klart oss uten.
    jeg går ut ifra ar det er en hanner - hunnkjønn har oftest litt mer innsikt og empati.

    SvarSlett
  18. Hei,her var mange sterke meninger og vi som er uføretrygdet eller går på AAP vet vel best selv hva vi har å streve med,så får vi heve nesen og bite stoltheten i oss over de som "vet så mye bedre"
    Jeg vil også gjerne jobbe.Men det jeg vet er at jeg ikke klarer en vanlig 8-4 eller 9-5 jobb.Jeg kan ikke gå lenge av gangen .Ikke kan jeg være ute i sol.Ikke kan jeg sitte stille,og jeg må legge meg ned flere ganger for dagen for å strekke ut ryggen.Osv.Kunne fortsatt ;) Poenget mitt:Jeg bobler likevel av energi og kreativitet ,og innimellom kunne jeg jobbet.Ikke en hel dag.Kanskje til og med på nattetid.Og innimellom.Med andre ord ikke innenfor de vante rammene!Og det er akkurat det jeg etterlyser:annerledesjobber,nytenkning som kan gi oss som vil jobbe og kan jobbe innimellom en mulighet med fleksible løsnnger men som likevel gjør at vi kan få brukt oss,føle at vi gjør nytte for oss og også kan bli satt pris på i arbeidslivet!
    Kanskje arbeidsnorge skulle tenkt litt nytt?
    Tove :)

    SvarSlett
  19. Godt beskrevet men AP har mye av skylda også..
    Det e ikke lett å få diagnose som 25 åring og åre etter bli gjort 100% ufør. For folk på utsida ser å frisk ut, men de e ikke i min kropp. Æ har lært å bære smertan. Verre kan det være med sine og føle sæ som byrde for stat og kommune..

    SvarSlett